Du er her sammen med andre akkurat nå. I dag har ulike mennesker vært på besøk, og totalt har besøkt bloggen min siden august 2010!

fredag 3. september 2010

En dag på taket

Denne sommeren har vi malt huset, men de høyeste partiene gjenstår. Jeg har nemlig tatt meg av malingen, og stigen er kun 3,2 m, som jeg syns er mer enn høyt nok, og da begrenser det seg selv. Planen har vært at brannmannen skal ta seg av den øverste kledningen, til min store glede :)

I går presenterte han imidlertid en god ide (syns jeg da...). Han mente at mønet kunne males fra taket, slik at vi unngikk å lene oss ut fra stigen for å nå disse bordene. Jeg tente helt på forslaget, og tenkte jeg kunne ta pipa i samme slengen, siden jeg skulle ha meg "en dag på taket"..!



Iført Kripos-dressen min, crocs og blå latexhansker, tok jeg stigen i ene hånden, og malingsbøtta i den andre. Pulsen var rolig og fin, og tror til og med at jeg nynnet på vei opp, trinn for trinn... Men så kom jeg til overgangen stige-tak, og da ble alt et hakk verre... Tror det gikk syv minutter før jeg fikk alle kroppsdelene over til taket...og alle delene skalv...

Stavret meg bort til pipa, tok et grepa tak i pipehatten, og satte i gang med å klaske maling på den avskallede murpussen. Da jeg var ferdig, følte jeg meg ganske tøff, håpte egentlig naboene mine hadde sett meg, og tok meg tid til å kikke litt på utsikten fra denne nye høyden..

Så var det over til mønet.. For å gjøre historien kort, så følte jeg meg en stund som Mr. Bean på stupebrettet! Hvis du ikke har sett den, kan du se den her: Mr Bean goes to the swimming pool

Jeg ålte meg på magen, vipset med malingskosten på det jeg trodde var mønet og pustet kun innover.. En stund fryktet jeg at vekten av armen og kosten min ville vippe hele resten av kroppen min over kanten og ned i avgrunnen (som forøvrig kun var 3 m unna og løs, myk jord). Tok derfor minimalt med maling på kosten - for som de sier; hver dråpe teller! Nå håpte jeg at ingen av naboene så meg...

Etter å ha malt 50 cm, fant jeg ut at jeg heller ville leve.. og jeg ålte og stotret meg tilbake til stigen (og det var mye mer vanskelig å gå fra tak-stige, bare så det er sagt!).
Vel nede på bakken skalv fortsatt beina, og jeg var kraftig tachycard (høy puls)- men jeg kunne stolt snu meg og betrakte den nymalte pipa ;)

Da er det herved konstatert - jeg har en håndfull høydeskrekk!

1 kommentar:

  1. så koselig blogg du har:-) Flotte bilder, inspirerende interiør og koselig familie:-))) Lykke til med videre prosjekt - fint at du deler med oss andre interiør og blogg interesserte.

    Hilsen Hege

    SvarSlett