Du er her sammen med andre akkurat nå. I dag har ulike mennesker vært på besøk, og totalt har besøkt bloggen min siden august 2010!

søndag 5. september 2010

Legevaktsøsteren til unnsetning!

Slår sjelden feil: når sola skinner har jeg som oftest sagt ja til en ekstravakt, og som regel på Legevakten (slik at jeg er sikker på å få være innendørs).
Så sitter jeg her da, og det må jo sies at fordelene med å være på en legevakt som i aller høyeste grad må kunne kalles distriktslegevakt, er mange. Nordmenn i distriktene skader seg langt mindre og er langt mindre syke enn våre landsmenn i byene! Dette vet jeg nå litt om i og med at jeg har jobbet mesteparten av mitt yrkesaktive liv i en storby.


Her på landet, om du vil kalle det det, ordner folk opp i høy grad selv. Man har i folks øyne her mindre sjanse for å dø av pulsåreblødninger, hjerteinfarkt og brukne bein - her gjør man det man kan med det man har, og kjøkkenet blir ofte brukt som sykestue / operasjonssal. Det er stort sett kun i de tilfellene hvor man kommer til kort med grytekluter, brødposer og ulike røre-redskap at man kontakter legevakt. Har opplevd koner som bukker, stakker og unnskylder seg til oss som ambulansepersonell fordi vi kommer helt hjem til dem, - mens gubben sitter i lenestolen ved siden av, med ansiktsfargen en anelse blå/grå, og så vidt det er pust igjen i ham...

I byen, derimot, ringer datteren til den eldre enkefruen fra en av byens penere bydeler for å be om sykebil til moren som har fått stiv nakke(!). Ved ankomst, er pelsen trukket godt på, deler av slekten står i innkjørselen, enkefruen blir leiet, holdt og lettere dyttet inn i den spørrende sykebilen og dens mannskaper. Og i det døren lukkes, høres datterens stemme som roper til sin mor: "Jeg kjører like bak deg, mor!"

Det er i slike situasjoner man er glad for at man ikke har ansikt på begge sider av hodet, noe som ville ha gjort det umulig å skjule de himlende øynene, de oppblåste kinnene og det oppgitte utseendet..

Legevaktsarbeidet består dermed hovedsaklig av telefonsamtaler, hvor de i andre enden har ulike problemstillinger de ønsker en løsning på. Det er her vi sykepleiere kommer inn...! Noen av problemene er det vi vil kunne kategorisere som særs vanlige (forkjølese, feber, tette neser og hoste), mens andre kan være av en mer kompleks natur (veldig dårlige hjertepasienter, åpne brudd og store kutt). Det som er så fasinerende, er at hun som har hostet i tre uker, er rasende på telefonen når hun ikke får legetime kl 22 om kvelden - for det er jo akutt, det har jo vart i TRE uker! Fastlegen? Nei, hun skal jo på jobb dagen etter, så det går ikke...
Mens han som har så store EKG-forandringer at grafen omtrent går utenfor arket, lurer på om han virkelig må på sykehus..?
Og så har man utallige varianter av pasienter som ringer inn og på imponerende vis prøver seg på medisinsk terminologi; en pasient fortalte formelt at hun skulle til geologisk undersøkelse, en annen hadde prøvd å måle termostaten, en skulle til kirurgisk angrep og da en blid turist fikk spørsmål om "your reason for coming?", svarte han kontant "I'm on holiday here". Litt av en feriedestinasjon....! Og så har du damen som fortalte hun  hadde tannverk i begge anklene...:)

I tillegg får man en del spørsmål som ofte kommer noe overraskende; den mest hyppige er nok "kan en kul i pannen kan gå innover i hodet hvis man holder en kald klut på den?"... En annen pasient lurte på om treg mage kunne gå ut over hørselen..! En mann ringte hviskende fra stua si, - han hadde blitt utelåst av soverommet av kona, hva skulle han gjøre nå? Det medisinske rådet ble sofa+ teppe... Hørte i tillegg om en narkoman som ringte og var bekymret for om han kunne få i seg tungmetaller fra teskjeen han brukte til å varme opp heroinen med(!) Andre har mer trivielle spørsmål som "har dere passfoto-automat?" eller "klipper noen av dere der oppe hår?" Og jada, vi svarer på alt! ...selv om vi ikke GJØR alt;)
Ingen kan ta fra oss at sykepleieryrket er en smule allsidig! Vi sitter her og slenger generøst rundt med råd og veiledning, trøster og beroliger, blir kjeftet på (og kjefter av og til litt igjen) men hjelper så godt vi kan.

Om det er verdt det? Belønninngen er den lille lysluggen som rusler sliten hjemover, hånd i hånd med pappaen og smiler gjennom snørr og størknede tårestriper på gode bollekinn, - mens han vinker til meg med den billige og skjøre plastikk-dinosauren han har fått i premie fordi han har vært flink å sy tre små sting på en liten, deilig fot.. Den følelsen får man ikke i mange andre jobber :)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar