Du er her sammen med andre akkurat nå. I dag har ulike mennesker vært på besøk, og totalt har besøkt bloggen min siden august 2010!

torsdag 23. september 2010

Mitt nye, slitsomme møbel...

Har blitt spurt av flere om jeg ikke kan fortelle hvordan det går med tredemølla.
Jeg har bevist valgt å vente noen dager, - tenkte jeg trengte noen dager til å gjøre meg opp en mening og til å bli litt kjent med svære dingsen som nå pryder soverommet vårt;)



Mølla kom i hus ganske så tilfeldig. Det var svoger og svigerinne som skulle kvitte seg med den, og da de spurte om vi ikke ville ha den, fikk jeg stjerner i øynene! Brannmannen kunne ikke ha unngått å se de stjernene om han så hadde hatt øynene lukket og snudd seg bort, så etter mye bæring og styr (for brannmannen), lå mølla trygt i bilen vår.

Det er ikke å stikke under en stol at de siste årene har inneholdt relativt små mengder trening. Det å ha små unger holder deg i sving, spesielt de første årene - du er på en konstant små-jogg rundt i huset etter klatrende, krypende og hoppende unger. Måltidene går med på å hjelpe de små, du tar noen små tygg innimellom mating, søling, tørking, oppkutting av mat, - og så mer søling og tørking. Plutselig er måltidet slutt, du har spist mikroskopiske mengder, men føler deg likevel mett, - på stress og tjo og hei.

Ikke vanskelig å holde vekten i de årene der..



Men så begynner ungene å bli mer selvhjulpne. Og mor får ha maten i fred. Og da begynner badevekten å knirke... Og håndtakene begynner å gro...

Heldigvis liker brannmannen både knirking og håndtak.

Jeg  må si jeg klarer å styre begeistringen der. Derfor så jeg dette som en enestående mulighet til å få aktivisert muskler som har lagt i dvale en tid.

Og som sagt, så gjort. Mølla har altså blitt plassert på soverommet. Av den enkle grunn at jeg ikke orker stå i en halvmørk kjellerstue med uendelige mengder kreasjoner av leker, puter og spill. Jeg må ha det lyst og jeg må ha tv.



Så satte jeg i gang, da. Satte på et 45-minutters program med intervall. Tenkte det ville være en fin start. I  begynnelsen gikk det veldig seint, og jeg guffet opp farten manuelt.

For å gjøre denne lange historien litt kortere, - programmet ble i heftigste laget for meg etterhvert (puh). Tok meg i et par ganger at jeg snakket høyt til maskinen, som "ja, det tror du vel" når den økte farten til 10 km/t og jeg hadde begynt å bli sliten... Til slutt merket jeg at håndtakene forsvant lenger og lenger bort (...) og jeg fant ut at jeg nok måtte redusere farten noe skulle jeg i det hele tatt klare å holde meg på den rullende matten.



Etter de 45 minuttene hadde jeg løpt og gått 5 km. Og jeg var egentlig fornøyd med det. Maskinen kunne også fortelle meg at jeg hadde trent bort 3-400 calorier, og det syns jeg jo var enda flottere!

Sjanglet inn i dusjen og fikk etterhvert tonet ned rødheten i ansiktet.




Ble selvsagt ekstremt sulten av dette her. Inn på kjøkken og tinte meg en skillingsbolle (som sikkert tilsvarer 1000 calorier). Dalte ned i sofaen, spiste opp, - og sovnet.

Våknet etter en time og tenkte med meg selv at det tar jammen på  være treningsnarkoman!


I dag drar vi til Vestlandet for helgen. Skal være fadder i barnedåp til vår skjønne niese! Ha en fin dag - jeg gir et livstegn så snart jeg har tid :) Tar med kamera og satser på noen fine knips!

1 kommentar:

  1. Måtte bare le litt med meg selv når jeg leste dette,, mest fordi jeg kjente meg en smule igjen;) Hos oss er det et monster av en spinningsykkel som pryder soverommet. Den stod en god stund i loftstuen, men så pusset vi opp der og den var ikke så kul sammen med resten av interiøret der etterpå.. ikke det at den passer inn på soverommet,men det er vel kanskje der gjestene ikke naturlig titter inn nå de kommer på besøk;) Målet er jo å bruke den hver dag,, neste uke ;)

    SvarSlett